Jeg sitter her, ser ut av vinduet. Regnet plasker stille mot rutene på bussen. Jeg lukker øynene så vidt igjen, tenker på ingenting. En høylytt damestemme kvitrer i ørene mine. Den sier noe om at alt er så dyrt for tiden. Jeg prøver å fortrenge det, men stemmen kommer nærmere meg. Til slutt var ikke stemmen bare en stemme lengre. Den var blitt utvidet til to gneldrende damestemmer. Knuffing, hånlig latter med spydige kommentarer og knitrende poser. Stemmene plasserer seg på én plass. Rett bak meg. Det er som om tredje verdenskrig bryter ut i hodet på meg. Stemmene blir sakte men sikkert høyere for hvert sekund som går. Tankene er ikke ingenting lengre, tankene er sure, irriterte. Lyden rundt meg blir stikkende. Jeg prøver å fortrenge det så godt jeg kan, men latteren gnager seg gjennom trommehinnene mine. Noen tar meg på hodet. En skrukkete hånd. Den stryker meg og en hard stemme roper i øret på meg. Jeg dør.
Du beskriver stemnningen på bussen på en god måte. Særlig likte jeg måten du beskriver lyden som stikkende på - og hvordan den gnager seg gjennom trommehinnene. Kjenner hvor vondt det er...
SvarSlett